Om det å være musikksmed

Tekst: KjetilSaunes.com-redaksjonen (1999)

Du har nå to soloalbum ute, og et tredje er rett rundt hjørnet. Hva slags ambisjoner har du for den nye platen?
- Den nye skiva blir annerledes enn både på Lystyv og Fyr. Jeg har lett etter et slags ordnet musikalsk villniss, hvis det går an å si noe sånt. Noen stykker musikalsk naturtomt. Stygt og fint, vått og tørt, at de forskjellige kuttene skulle fremstå nesten som levende organismer, et slags lyddyr. Ambisjonene mine når den kommer ut er jo at så mange som mulig skal høre på den selvfølgelig.

Hva gjør du når du ikke sitter og lager plater?
- Ganske mye forskjellig egentlig. Jeg sparker fotball to ganger i uka og er ute med venner og kolleger som folk flest. Jeg har en gammel japansk motorsykkel fra 1977 som det akkurat nå skulle vært skiftet støtdempere på. På motorsykkelen altså. Ellers er jeg opptatt av fiske, særlig havfiske, og må i hvert fall et par ganger i året opp på Nordvestlandet og være ute på det helt store havet i en ganske liten åpen båt vi har der oppe. Jeg liker veldig godt å være ute i naturen, og er det for lite. Det er altfor mye av tiden som går med foran disse høyttalerne.

Du har jobbet mye som freelance studiomusiker i ditt liv. Du spilte blant annet med Bjørn Eidsvåg en god stund, både live og på en plate. Hvilke andre prosjekter har du vært med på de siste åra?
- Det var som du sier veldig mye reising med Eidsvåg i noen år, mye i duoformat hvor jeg koret og spilte fretless-bass, det ble litt lenge til slutt. Jeg var også lykkeligvis med på hans fineste plate: "Til alle tider" som mange ikke har hørt, tror jeg. Senere har det vært ganske mye forskjellig men i høyere grad med vekt på arbeid i mitt studio. Av de ting jeg er fornøyd med kan jeg nevne at jeg var med på en plate Ketil Bjørnestad laget for et par år siden, hvor han skrev musikk til forskjellige norske samtidsdiktere. Jeg sang noen av kuttene der. Bl.a et fantastisk dikt av Hans Børli som heter "Vandrersken". Det ble ganske fint. Fås på Grappa hvis noen er interessert. Jeg utarbeidet også et av kuttene på Eivind Aarsets plate "Electronic Noire", med utgangspunkt i noen samples han ikke helt visste hva han skulle gjøre med. Jeg fikk med meg samplene på en CD og satt her og bygget opp formen. Det ble også fint. Vi har snakket om å gjøre mer sammen på liknende måte. Vi får se når jeg blir ferdig med denne tredje.

For å gå litt tilbake i tid: Du vokste opp i et hjem hvor din far var en relativt kjent kristen sanger. Når/hvordan kom interessen for å drive med musikk?
- Jeg må skjerpe meg veldig når jeg har intervjuer for å komme på noe å si om mitt musikalske virke. Det forekommer meg så alminnelig og lite interessant. Det har bare alltid vært sånn. Barnesangbøker når jeg var liten. Gitartimer når jeg ble større, spilte i bandet i Tensingkoret når jeg ble enda litt større. Det ene tok det andre. Sånn har det vært hele veien. Når?, -jeg vet ikke. Det var jo mye musikk hjemme da, mye klassisk musikk. Jeg var veldig glad i Sibelius husker jeg, og er det ennå. Dette kristne har jeg aldri vært like glad i, men det var mange fine eventyr. Om Noa og båtturen hans... Jonas i hvalfiskens buk. Sånne ting. Jeg har alltid vært fascinert av allegorier og symbolikk.

Hvilken musikk lyttet du til som liten?
- En av fordelene med å ha mange eldre søsken er at de ofte kjøpte stilige plater som man kunne lage hakk i. Joni Mitchell, Burt Baccharach, Stevie Wonder, Keith Jarret, Jan Gabarek, Pink Floyd, Queen, Yes, James Taylor, Elton John, Focus; nederlandsk symforock. De laget en plate fra en konsert i Hamburg. Det finnes en gitarsolo der som jeg av en eller annen grunn hørte på hver dag i tre måneder, med en gang jeg kom hjem fra skolen.

Hva ville du si var de platene du har spilt mest i ditt liv?
- Pink Floyd: "The Wall". Også i sin tid hver dag etter skolen. Weather Report: 8:30. Vidunderlig lyd fra fremmede himmelrom (og Jaco selvfølgelig). Joni Mitchell: "Blue", "Hejira", "Mingus", "Shadows and light", "Wild things run fast" og "Turbulent Indigo". Hun er kanskje sjefen. I hvert fall dronningen. Police: "Ghosts in the machine" byr på strålende energi i forsterkende stram form Sting laget forresten senere en spesielt fin soloplate som heter "The Soul Cages". Elton John: "Goodbye Yellow Brick Road" (når jeg var 10 år eller no sånt - storartet ennå.) "We want Miles" - live LP fra '81 med Mike Stern og selveste Marcus Miller. Grovhogd og freidig rett i ansiktet på det store sidrompa kunstjazzetablissementet. Tears for fears: "Songs from the big Chair". To artige disipler av Carl Gustav Jung, 80-tallet på sitt beste. Thomas Dolby: Alt fra "She blinded me with science" til og med "The Gate To The Minds Eye". En skikkelig helt. Cocteau Twins: "Heaven or Las Vegas". Eterisk og stemningsfullt. Prefab Sprout: Forsåvidt alt men kanskje særlig "Jordan - The comeback". Sær, elegant poprock med jævlig flotte tekster. Portishead "Dummy" 90-tallet på sitt beste. Tricky: "Maxinquye" (?) - det var rart husker jeg.

Om det å være musiker i Norge..
- Å leve som musiker i Norge er jo selvfølgelig mange forskjellige ting. Man kan egentlig ikke snakke om det som ett yrke. Å reise rundt og spille blues på klubber har egentlig lite til felles med og å sitte å lage musikk på harddisker. Å spille livemusikk er enten improvisasjon eller reproduksjon, ofte begge deler og alltid mest enten det ene eller andre, for å si det litt vanskelig.

- Improvisasjonsmusikken har, synes jeg forholdsvis gode kår hos oss. Norge er et jazzland på godt og vondt, og ECM-musikken fra 70-tallet med sterke norske bidragsytere har en solid stilling blant dagens kulturmaktutøvere. Den eksperimentelle jazzen fra 70-tallet står i dag side om side med bokklubbøkene i de fleste pene hjem. Den improviserte musikken er en veldig viktig uttrykksform, men jeg mener at mye av den, særlig innenfor jazzfeltet står i fare for å bli for lettvint og blir tatt altfor alvorlig.

- For den øvrige livemusikken virker det som om det blir stadig vanskeligere å få folk til å stå og høre på konserter i to timer. Hvis man ikke er Bruce Springsteen og reiser rundt med eget mediesirkus, og det er jo heldigvis de færreste. Det er i hvertfall dyrt og vanskelig å sette turnéer og man er avhengig av å få turnéstøtte om man ikke vil reise rundt å spille for fredagsfylla på hoteller i Norge.

- Å lage musikk med albumet eller Platen som tyngdepunkt slik f.eks jeg gjør ligner egentlig mer på det billedkunstnere og forfattere driver med. Det er du som sitter og lager noe du føler burde finnes men som ennå ikke gjør det. Derfor dikter en det opp, gir det ut og håper det betyr noe inspirerende for noen. Problemet for de som arbeider med personlige musikalske utrykk enten de driver med live musikk eller komponert musikk er at de, hvis de er gode, ikke låter som noe annet enn seg selv. Og da blir man fort oppfattet som pretensiøs. Dette blir akseptert hvis man driver med f.eks. eksperimentell vokaljazz og godt er i og for seg det. Da blir det vurdert som et kunstnerisk uttrykk, men ikke hvis man skriver sanger og eksperimenterer/lydlegger/utarbeider og gir dem ut i cd-format. Da er det fort bare "popmusikk" man driver med.

- Skriver man musikk med tekster, blir man for enkelhets skyld plassert enten i viseklubben av trubadurer som lager tekster med tonefølge. Eller i den enorme pop/rock-posen som rommer alt og ingenting. Det man gjør blir da vurdert mer eller mindre som fashion, og kvalitetsbedømt utifra i hvilken grad man stemmer med musikalske motefenomen.

- Da er det klart det er enklere å lage musikk alle kjenner på forhånd. En eller annen lydstil som kunne ha hengt i hyllene på Hennes og Mauritz og som gir kjøperen en trygg følelse av å være tidsriktig kledd mellom ørene.

- Problemet slik jeg ser det med musikken til mange norske plateartister og band her i landet er ikke som de ofte får høre at den er for pretensiøs. Problemet er at den er for lite pretensiøs. Jeg skulle ønske mange flere søkte sin egen stemme og sa: Dette er musikk slik jeg eller vi lager den, take it or leave it. Det vi gjør er viktig. Det kan så være at noen unge selvopptatte artistspirer kan virke arrogante og ufordragelige, men det er et mye mindre problem, og selvopptatt må man faktisk tåle å være, hvis man vil si noe. Det er mere et spørsmål om hvilke premisser man er det på.

- Jeg ønsker meg at egenart og risikotagning hos artister ble stimulert og fremelsket av plateselskaper og journalister i mye større grad enn det blir for tiden. Ellers ender man opp bare med folk som lager "Stevie Wonder-musikk", driver med "70-talls-Hardcore Disco" eller viser frem en eller annen annen musikalsk løsnese. Hva penger og inntekt angår må man bare innse at man ikke blir rik på å lage smal musikk på norsk riksmål i verdens bredeste sjanger.

- Timelønnen, hvis man tenkte sånn, ville blitt så lav at vi i Norge i dag ikke har myntenhet til å angi den. Det er ganske trangt noen ganger men, jo, jeg lever da av det.

Har du alltid følt at du kunne synge, eller var det noe som kom etterhvert?
- Jeg vet ikke... sunget har jeg vel gjort fra så langt tilbake jeg kan huske. Men om jeg kan det. Nei, jeg håper da ikke det. For meg betyr det å "kunne synge" noe kjedelig, noe avsluttet, ferdig og ikke så interessant. Men jeg liker å synge. En av tekstene på den nye plata handler om det der. "Hvis vi hadde kunnet sangen, hvis vi hadde visst hva lydene sa, så ble det ikke mye og høre på."

- Det låter alltid mest interessant av forsøk. Det være seg med sangstemmer eller andre instrumenter.

- Når det gjelder produksjonen av soloprosjektene dine - hvordan en skive blir til - fra idéen til en låt, til den ferdige platen; Jeg utarbeider musikken min i et sequencer/HD-recording-program (LogicAudio/ProtoolsIII). Logic har jeg brukt siden det kom, den gang det het Notater og musikkcomputere flest het Atari. Det ville egentlig vært mye mindre jobb å skrevet alt som noter og fått noen til å spille det, men det ville ha avskåret mange muligheter. En del folk tror at bruk av sequencere eller annen musikalsk teknologi er arbeidsbesparende og lettvint. Det er helt feil. I hvert fall dersom man vil lage musikalsk musikk. Og konvensjonell, klisjépreget musikk er det laget vel så mye av med penn og notepapir og piano. Å lage musikk er slik jeg ser det et spørsmål om hvor langt du vil gå for å lete etter noe du allikevel aldri finner. Du må altså like selve letingen, for å få noe som helst mening ut av det hele. Den siste platen er laget helt og holdent på Logic/Protools som mye musikk blir i dag. Anders Engen spilte trommer i studioet til Reidar Skaar, og Eivind Aarset gjorde gitarer hos seg men alt er i Logic/Protools og det meste er gjort her.

- Noen ganger, kanskje de fleste, er utgangspunktet for meg et melodisk tema, langt eller kort, som jeg utvikler et stykke i hodet og så skriver inn i maskinene og kler med forholdsvis enkle lydstrukturer. Det kan være harmoniske ting, eller helt åpne teksturer eller looper. En skisse om man vil. Deretter utarbeider jeg formen i noen dager, og kanskje mens et tema spinner i hodet kan det være noen ord som begynner å spinne med, og kanskje hvis jeg er riktig heldig sier de noe om noe som jeg aner hva betyr. Da kan det være på tide med en riktig lang spasertur. Jeg prøver alltid å kjenne eller se hvordan det ser ut det jeg skriver om. Å visualisere tekstens omgivelser i størst mulig detalj. Jeg kunne f.eks ha tegnet et nokså eksakt bildet av huset i "Fyr" eller av hagen i "Arkana Humana". Selv om ikke alle ytre detaljer er med i teksten er det viktig å "se" omstendighetene klart for seg for på en måte å kunne beskrive hva som blir sagt eller skjer der, selv om alt er oppdiktet.

- Så er det etterhvert å prøve tekst til musikk, noen ganger synes jeg ikke ordene står musikalsk, selv om de er gode som tekst, og må skrive det om eller begynne på nytt. Det er helt avgjørende for meg at tekstene vokser inn i musikken og omvendt. Hvis ikke blir det musikk med tekster til eller tekster med musikk til, og det finns det nok av som det er. Alt må ikke nødvendigvis smelte sammen, men ord og lyd må stå i et våkent forhold til hverandre.

- Kanskje gjør jeg så et vokalopptak som fungerer og av og til, det er det beste, fungerer det første vokalopptaket og kan være med helt til slutt. Ett eller annet sted her gjør jeg en nedmiks til to spor eller flere "stereo-pakker", brenner en CD med alle segmenter og lydfiler og gir den kanskje til Eivind Aarset som har bidratt mye viktig lyd på den siste platen. Han har akkurat samme greiene som jeg. Så sitter han og pønsker litt i sitt studio, recorder en fire-ti gitarspor som jeg får igjen og editerer, klipper og limer i noen dager.

- Så er det kanskje nye runder med instrumentalister, og uker og år med editering, effekter, balanser, eq, nye recordinger, tekstforandringer, miks og mastering. Ofte synes jeg det låter ganske dårlig men, som dikteren sier: Noen ganger er det alright.

Har du noe livsmotto?
- Jeg har mange. Her er to: "Det er kanskje best å bare late som ingenting. Men det blir fort fryktelig kjedelig hvis en virkelig får det til."

- Og ett til alle romantikere: "Hvis solen er ditt mål blir verden kun en sten i din sko."

Helt til slutt: Hvor befinner du deg nå i forhold til din drømmesituasjon?
- Jo takk, jeg drømmer da om den.